Kjøp desemberutgaven av Classic Rock presents Prog, som ser slik ut på utsiden av “pakken” Det er ikke før nå den er til salgs på Narvesen, til dyre 199 kr. Denne gangen lot jeg meg kjøpe bladet, noe som skjer en veldig sjelden gang.

 Utgaven er spekket av godsaker. Den har en 5-siders artikkel med intervjuer av Mike Portnoy (Dream Theater), Mikael Åkerfeldt (Opeth) og Damon Fox (Bigelf), hvor de diskuterer prog-musikk, og Progressive Nation 2009. Mye interessant, som en kanskje ikke hadde fått med seg fra før.

Ikke nok med det, bladet har også skrevet en 2-sider anmeldelse av Progressive Nation 09 (Altså om konserten i London). Ikke noe å si på bildene og teksten. På toppen av det hele følger det med en bit fra Transatlantics nyeste album, som heter Overture/Whirlwind. For de som ikke vet det, så er det et prog-band Mike Portnoy er med i.

Det virker kanskje som at jeg enda ikke har kommet over PN09, men det har jeg. 26. September 2009 er spekket med gode minner, og vil for min del aldri bli glemt. I år fyller dessuten Dream Theater 25 år, og som stort fan er det lov å håpe på at de markerer det på et vis. Bare å følge med!

Slik ser utgaven ut, når den ikke er pakket inn i “konvolutten”.

 Utgaven består såklart ikke bare om Progressive Nation 2009-relaterte saker, men jeg valgte kun å nevne dette.

Nok om det, ønsker alle lesere godt nytt år, og satser på at jeg blir betydelig flinkere til å skrive her igjen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fjerde søndag i advent

Det er søndag formiddag. Ute er det kaldt og hvitt; nesten et minustall med to siffer, men behovet for frisk luft er der. Rett før det mørkner samler jeg motet, finner frem iPoden med et par gode høretelefoner, tror jeg tar på nok klær og setter kursen ut av døra.

Kulden møter meg brått. Jeg kjenner hvordan kulden river i meg, og den kalde vinden rusker i håret. Musikken varmer meg. Den er til tider like kjølig som været ute, men det gir en effekt av varme likevel.

Jeg kan ikke beskrive hvor fantastisk det er å høre på vakker prog-musikk når man er ute og går i høstvær eller vintervær. Det er det jeg liker med sanger som er oppbygd med forskjellige deler og variasjoner, det fører til at de klarer å skildre stemninger på en helt annen måte enn annen musikk.  Og når man er ute og ikke har så mye annet å dele tankene med samtidig, fører det til at man betrakter sangene ekstra nøye og oppdager nye detaljer i den.

Hvor lang turen blir eller hvor den går, spiller egentlig ikke så stor rolle. Tonene fra Opeth og Porcupine Tree fyller ørene mine med vakker musikk, som passer i harmoni med tankene mine. Tanker som etter hvert rettes mot en bestemt person, som har surret rundt i mitt hode en stund nå. Musikken minner meg om han…

Jeg kjenner hvordan kulden biter i meg, fingre som blir så kalde at det er vanskelig å bytte sanger. Jeg når en øde strand, som jeg har helt for meg selv. Jeg ledes mot brygga, og studerer isen som gradvis legger seg på vannet. Det er som i en film, tankene mine som lengter etter en bestemt person, mens jeg hører på musikk som kunne vært soundtracket på mitt eget liv. Jeg nynner med musikken. Det kjennes så ufattelig befriende, og jeg lever meg inn i situasjonen. Siden jeg har stranden for meg selv, bestemmer jeg meg for å synge forsiktig med. Til tross for en dårlig sangstemme, rives jeg med. Føler meg frisk og samtidig sårbar. Jeg liker den situasjonen. Stemmen min skjelver i kulden.

Etter en stund orker jeg ikke mer kulde. Jeg vender hjemover, med fortsatt vakker musikk i ørene. Håper samtidig at jeg en dag kan vise denne personen jeg drømmer om denne fantastiske stranden, og lære han hvor behagelig slike turer kan være. Avstanden mellom oss er lang, men ikke uoverkommelig. Det er håp…

 Turen hjem er kort, og når jeg er trygt tilbake i et varmt hus, setter jeg meg foran pc-en med en god kopp kaffe og skriver disse ordene. For meg er dette et avbrekk i en stressende førjulstid.

Noen som også har det slik?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg beklager virkelig at det ikke har blitt skrevet nye innlegg den siste måneden.

Skolen har vært hektisk, tiden har løpt enormt fort, og jeg har opplevd en skrivesperre som har vært vanskelig å vinne over. Å ikke skrive i en blogg på over en måned er alt for dårlig, det er jeg fullt klar over. En blogg må jo oppdateres med jevne mellomrom! Men hvor lett er det når man ikke kommer på noe fornuftig å skrive om, i en hektisk periode? Svaret er tja, vi legger det til side for en liten stund, og håper det går over.

Nå skal jeg så godt jeg kan fortsette med å skrive innlegg, men band-innleggene vil kanskje bli en anelse kortere enn det som har vært tidligere. Poenget med å ramse opp en grov biografi om bandene har vært godt ment, men er også til tider krevende. Derfor vil jeg heller satse på å fokusere på det musikalske, for biografien kan man alltids finne på andre nettsider.

Håper det fortsatt finnes mennesker der ute som sveiper innom bloggen, om veldig kort tid kommer jeg med et innlegg om Porcupine Tree. Bandet var nettopp i Oslo og hadde konsert (som jeg dessverre ikke var på).

Hold øynene åpne, det VIL snart komme mer!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg var i Oslo Spektrum i går, og hadde tidenes konsertopplevelse! Denne kvelden hadde jeg gledet meg til lenge, og på slutten av kvelden opplevde jeg at det virkelig var verdt all ventingen! Bandene som spilte var Unexpect (30 min), Bigelf (30 min), Opeth (60 min) og Dream Theater (100 min).

Her kommer min oppfatning av Progressive Nation 2009:

Første band ut var Unexpect fra Canada. Bandet er relativt ukjent i Norge, og det var første gang de spilte i her. Dessverre var lyden alt for dårlig (jeg stod ikke langt fra scenen). Ikke hørte jeg hva vokalisten sang, knapt hørte jeg growlingen. Ikke var bandet flinke nok til å få med seg publikum heller, noe som kan være vanskelig for et ukjent band. Etter et par sanger ble det kjedelig, og jeg la merke til at ikke bare var meg som ønsket at de 30 minuttene med Unexpect på scenen burde gå fortere. Jeg endte opp med å studere det fancye håret på medlemene, for det var det eneste som fanget min interesse. For å si det ærlig, bandet passet ikke helt inn sammen med de andre bandene. Det virker som at målgruppen de forsøker å nå med musikken deres, ikke er den målgruppen som drar for å få med seg de andre bandene.

Unexpect

Neste band ut på scenen var amerikanske Bigelf. Bigelf hadde litt bedre lyd enn Unexpect, men det var fremdeles ganske vanskelig å høre hva vokalisten sang og enkelte elementer i lyden. Musikken til Bigelf traff litt flere i publikum enn Unexpect, men de kunne gjerne spilt litt mer av de sangene de er mest kjente for. Personlig likte jeg Bigelf litt bedre enn Unexpect, siden det er mer min type musikk. Kan gjerne se Bigelf igjen en annen gang, men da med bedre lyd!

Bigelf

Tredje band på scenen var svenske Opeth. Det ble straks mer entusiasme i publikum, endelig våknet de fleste. Lyden til Opeth var mye bedre enn under Bigelf og Unexpect. Sangene Opeth spilte var i en bra vidde, ikke bare de tunge låtene, eller bare de litt lettere. Opeth fikk god kontakt med publikum selv om det ikke er typen “rockekonsert” man forventer når man drar for å høre slik musikk. Dette klarte de fordi Michael Åkerfeldt snakket på svensk til publikum mellom sangene, både småspøkte og introduserte sangene slik at vi faktisk hørte hva sangene het. Jubelen stod i taket ved begynnelsen av hver sang, gleden hos publikum var stor! Selv liker jeg Opeth veldig godt, og kan godt tenke meg å oppleve mer enn de alt for korte 60 minuttene med bandet.

Opeth

Siste band ut på scenen var Dream Theater. Bandet ble møtt med jubel og stor glede. Allerede under første sang, “A Nightmare To Remember” tok det helt av! De aller fleste sang med og jublet høyt, og stemningen var endelig helt på topp! Lyden var heller ikke så verst (til å være i Spektrum), og medlemene hadde god kontakt med publikum. Alle var i god form, og James LaBrie sang fantastisk! Setlisten/spillelisten var også så godt som perfekt sammensatt. Det er Mike Portnoy som setter sammen spillelistene, og han gjorde virkelig en god jobb i går. Konserten kunne ikke ha vært bedre! Eller jo, 100 minutter er alt for kort til å være konsert med Dream Theater.

Dream Theater.

Kommenter gjerne hvis du også fikk med deg PN09

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her kommer et kort innlegg om det kanadiske bandet Rush.

Rush

Rush er kjent for medlemenes musikalske ferdigheter, og tekster som handler om alt fra fantasi og overnaturlige ting, til humanistiske, sosiale og har med miljøbeskymringer. Musikkstilen har endret seg i løpet av de 41 årene bandet har eksistert, fra blues-inspirert heavy metal til prog rock og prog metal. Rush har påvirket mange band, som b.la The Smashing Pumpkins, Metallica, Primus og Dream Theater.

I 1968, ble bandet Rush dannet i Toronto. Medlemene var da Geddy Lee (hovedvokal, bass, keyboard), Alex Lifeson (gitar) og John Rutsey (trommer, lyrikk). I 1974 kom først album ut, som fikk samme navn som bandet. To uker før bandet skulle på turne i USA, ble Rutsey byttet ut med Neil Peart.

Peart, Lee og Lifeson

I dag er det fortsatt de samme medlemene i bandet. Bandet har holdt sammen i utrolige 41 år, solgt hele 25 millioner album bare i USA og til platinum i mange land. 19 studioalbum har kommet ut, sist i 2007. De siste årene har bandet hatt en turne tilknyttet det siste albumet, “Snakes & Arrows”.

Sanger man bør få med seg (kraftig forkortet):

- Red Barchetta

- Working man

- Limelight

- Tom Sawyer

- Free Will

Selv er det ikke lenge siden jeg oppdaget bandet Rush. Mange av bandene jeg hører på i dag har fått inspirasjon fra Rush, så tilslutt måtte jeg sjekke ut bandet selv. Av det jeg har hørt til nå, liker jeg det jeg har hørt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde skrevet en artikkel om Opeth, da hele bloggen hengte seg opp og 3/4 av det jeg hadde skrevet forsvant sporløst. Jeg hadde lagret tusenvis av ganger her inne, men det var vist ikke nok. Om jeg ble sur? – JA! Backup er en fin ting… en annen gang.

I stedet for å mismodig begynne å skrive det jeg hadde skrevet på nytt igjen akkurat nå, lager jeg heller en liste over live-klipp fra youtube man bør få med seg.

Steve Vai – For The Love of God

Rush – Red Barchetta

Queensryche – I Will Remember

Opeth – Burden

Muse – Knights of Cydonia

Jeg beklager virkelig at det ikke ble noe lengre innlegg denne gangen. Enn så lenge får dere se på klippene over, og komme med forslag på andre klipp man må se.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Må bare innrøme at jeg ikke har sett filmen “The Boat That Rocked” enda, noe jeg så gjerne burde gjøre før jeg poster dette innlegget. Jeg har fått med meg så mye som at filmen handler om en gjeng ungdommer som i 1966 er lei av at BBC som har radiomonopol bare spiller gammeldags jazzmusikk. I opprør danner de en radiokanal ombord på et skip ute i den engelske kanal, hvor de sender mer ungdomsvennlig musikk fra.

Nok om det, hovedpoenget er at i dag er mange av de kommersielle radiokanalene heller satser på å spille gammel musikk, enn ny. P4 og Radio Norge, som ville hatt rollen som “radiopirater”, spiller i dag bare gammel musikk, mens NRK med P3 spiller en større andel ny musikk enn andre kanaler. For meg er det en liten tankevekker, at de som styrer de kommersielle radiokanalene kun tenker på penger og ikke utvikling. Ser dere ingen begrensning over hvor mye “musikk fra de siste fire tiår” dere kan spille? Ikke nok med det, ofte hører jeg de samme artistene med de samme gamle slagerne om og om igjen. Om jeg går lei? – Ja det gjør jeg.

Samtidig som dette skjer, så er det mange relativt ukjente band som sliter med å bli sett og hørt. Å bli spilt på radio er en fin mulighet til å nå ut blant folk. P3 er den flinkeste norske kanalen til å spille ny musikk, men det kan alltids skje forbedringer der også. Når det er nevnt, så er de flinke til å ikke bare spille pop-musikk, men har også til og med et eget program med metal musikk.

Mange av de lokale radioekanalene jeg har vært borti, spiller bare de mest populære sangene innen hiphop, r&b og techno. For meg er dette værre enn å høre “musikk fra de siste fire tiår”. Folk har forskjellig musikksmak, og det er noe jeg respekterer så godt jeg kan.

Av den “nye” musikken kommersielle kanaler spiller, så er sangene så godt som kun hentet fra “VG-lista topp 20″. Aldri noe særlig rock, metal, eller prog musikk. Min oppfordring er at noen der ute burde danne en lett tilgjengelig kanal som spiller annet en pop, r&b og hiphop! Da mener jeg ikke kanaler alla P1 eller P2, men litt mer vennlig for de som ikke vil høre på jazz, country og blues. Det må ikke spilles prog, rock og metal hele tiden (som jeg aller helst hører på), men gjerne noe annet enn musikk fra VG-lista. Ikke det at jeg tror noen tar utfordringen på strak arm, men det er jo alltids lov til å drømme om en bedre radiokanal.

Altså, hele poenget med dette innlegget er å fortelle musikksjefene (hvis de i det hele tatt leser dette) hos ulike radiokanaler at de må variere mer av hva de spiller.

Til Radio Norge: “Jeg er faktisk glad i Queen og Pink Floyd, men det betyr ikke at dere må spille musikk fra bandene 3 ganger i løpet av 2 timer. Tenkt på å la andre artister slippe mer til?”.

Takk for meg!

Spiller ikke bare musikk fra VG-lista, men kan gjerne også utvide horisonten mer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er ikke reklame, men en anbefaling.

Det engelske magasinet Classic Rock gir et par ganger i året ut et ekstra blad, med navnet “Classic Rock presents Prog”. Dette er et innholdsrikt blad med artikler, intervjuer, anbefalinger og det følger med en gratis CD  med kjente og ukjente band innenfor sjangeren progressiv musikk.

Bladet selges blant annet hos Narvesen, hvis ikke kan man spørre om de kan ta det inn. I Norge er bladet dobbelt så dyrt som det koster i England, men det anbefales likevell på det sterkeste, hvis man er villig til å betale litt for kvalitet!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ettersom resultatene etter den lille avstemningen jeg lagde i går til nå har gitt Muse flest stemmer, kommer innlegget om Muse først. Jeg har planer om å etterhvert skrive om mer ukjente band, men det kommer etterhvert, så følg med.

Muse

f.v. Bellamy, Wolstenholme og Howard

De aller fleste som liker alternativ rock, har hørt om bandet. Av svært få band som spiller alternativ rock, har Muse oftere blitt omtalt i media og spilt på norsk radio enn mange andre band innenfor sjangeren. Bandet er svært populært i Norge, og populariteten øker stadig. Muse er kjente for å kombinere mange sjangere, som progressiv rock, klassisk musikk og elektronica. Sangene varierer og er ofte veldig ulike, samtidig som Muse har skapt sitt eget “sound” som gjør dem lette å kjenne igjen.

I Teignmouth, sørlige England i 1994, ble bandet Muse dannet. Alle medlemmene gikk på  Teignmouth Community College og Coombeshead College, men spilte i forskjellige band. Muse ble dannet etter at Matthew Bellamy ble plukket ut på audition (som gitarist) til trommisen Dominic Howard’s band. Etterpå spurte de Chris Wolstenholme som på den tiden spilte trommer, om han var interessert i å bli med i bandet, hvis han begynte på bass. Han takket ja, og bandet Muse ble dannet.

Vel, i begynnelsen av 1994 gikk bandet under navnet Rocket Baby Dolls. Under en opptreden på en lokal konkurranse, knuste de utsyret sitt på scenen og gjorde opprør. De vant konkurransen, og bestemte seg for å ta seg selv sammen, og satse på musikkarrieren.

Etter noen år med turneringer og utgivelser av EP’er, kom første studioalbum “Showbiz” ut i 1999. Årene etter fulgte en rekke festival og spillejobber i Europa, USA og Australia. I 2001 kom andre studioalbum ut, “Origin of Symmetry”. På denne platen begynte bandet å eksperimentere med flere ulike instrumenter og Bellamys høye toner.

I 2003 kom “Absolution” ut og I 2006 “Black Holes and Revelations”. Albumene ble tatt godt imot av fansen og blant de som nylig oppdaget bandet.

I går kom den femte studioplaten til Muse, “The Resistance” ut. Plata har etter det jeg har sett kun mottatt positive kritikker, deriblant en 5′er av Aftenposten. Etter utgivelsen kommer en verdensomfattende turne, som inkluderer  Oslo Spektrum 25. oktober 2009.

Sanger jeg anbefaler: (Kraftig forkortet liste)

- Knights of Cydonia

- Stockholm Syndrome

- Escape

- Time Is Running Out

- Falling Away With You

Selv har jeg ikke hørt igjenom “Resistance” enda, men det må vel skje vel snart. Jeg har hørt singelen “Uprising” og liker den godt. Jeg skal heller ikke på konserten i Oslo, grunnet tynn lommebok og jeg skal få med meg Progressive Nation 2009 som er ganske så snart. Nei, jeg tipper jeg gjør noe dumt, men slik er det å være blakk…

Muse har jeg egentlig likt siden 2005. Når jeg ser tilbake til 2005, så er Muse det eneste bandet jeg ikke er flau over å ha hørt på, haha. Slik er det å ha en musikksmak som stadig utvikler seg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hei lesere!

Til min store forskrekkelse har antall personer inne på bloggen den siste dagen eksplodert noe enormt! Vet ikke helt om jeg skal tørre å tro på statistikken her, som påstår en enorm mengde har vært her inne i dag. Med andre ord, det ser ut som behovet for en slik blogg er STOR!

Takker for mange fine kommentarer, grunnet liten tid i dag svarer jeg felles på dem alle via dette korte innlegget:

Jeg har fått mange forslag om band jeg må skrive om, og mange korrigeringer om progressiv musikk. Dette setter jeg stor pris på, og skal så godt jeg kan forsøke å bringe det videre med i innlegg som kommer senere. Det er også sikkert mange av dere som kan mer om progressiv musikk enn meg, så bare fortsett å rette opp feil og kom med innspill! - Alle kommentarer blir satt pris på, enten det er ris eller ros, eller forslag til band. 

Det kommer snart flere innlegg av de litt mer relevante for temaet, så forsett å komme innom!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende